Hermann er en av mine aller beste kamerater. Han ble født i 1969 med vannhode og ryggmargsbrokk, og har vært gjennom utallige opersjoner. Likevel er han en mann full av livsglede og livslyst.
Jeg ble kjent med Hermann i 1990 om sommeren. Han kjørte da rundt i en elektrisk rullestol. Den 26. november i 1990 flyttet jeg til Brønnøysund. Ikke lenge etter kom Hermann på besøk, og etter hvert som årene gikk ble vi stadig bedre kjent med hverandre. Han kom ofte på besøk. I 1991 fikk han egen bil. Det syntes han var fint, for da kunne han kjøre når han selv ville, og mang en gang skysset han på meg. Han ble etter hvert en god sjåfør.
Hermann har vært akutt innlagt mange ganger i de årene jeg har kjent han, og har hatt flere operasjoner, men han gir ikke opp. Jeg beundrer Hermann for hans gode humør. Han har vært lam hele sitt liv, men det har så visst ikke stoppet han. Når jeg er sammen med han, tenker jeg ikke på at han er lam. Jeg tenker bare på den gode kameraten han er, og ler sammen med han når vi spøker.
I 1999 fikk Hermann ny bil. En Mercedes Vito. Den hadde han i noen år, men den hadde så mange feil og mangler at han etter hvert ble uten bil. Den stod stille i ett år uten å være kjørbar. Da ble Hermann glad for å få besøk, og det var alltid artig å være sammen med han.
Bildet over er tatt i midten av juli i år. Her får Hermann klem av ei god venninne, og koser seg godt. Nå er Hermann meget syk igjen, men som Hermann bruker å si: Ukrutt forgår ikke så lett. Det har han helt rett i, så han står han nok av også denne gangen. Jeg er glad for å ha hermann som venn. Han har lært meg å se positivt på livet selv om motgang truer. Til slutt noen ord til deg Hermann: Jeg respekterer deg meget høyt på grunn av ditt gode humør, din evne til å overleve tross mye sykdom og din ukuelige livsgnist. Tusen takk, Hermann, og god bedring.

(C) 2007 Arnstein Martinsen.